Har britene endelig klart å fremskaffe en populær statsminister?

Utdannet historiker. Skriver hovedsakelig om norsk og nordisk politikk, men også om litteratur, musikk, "snakkiser" og et og annet skråblikk. De norske rockerne i DumDum Boys levde i sin tid i en drøm, der de spiste solnedganger som drops. Britene har også på en måte befunnet seg i en drøm – en vill en – siden Brexit-avstemningen for temmelig nøyaktig ti år siden. Og i den drømmen (marerittet) har øyfolket spist statsministere som Fisherman’s Friend. Den tidligere Manchester-ordføreren har snudd britisk politikk på hodet. Etter at han overtok for Sir Keir Starmer for halvannen uke siden, er kortene delt ut på nytt igjen. Det som lenge så ut som en parademarsj på meningsmålingene for høyrepopulisten Nigel Farage og hans parti Reform UK, er blitt til noe som ligner et smått uvirkelig comeback for sosialdemokratiske Labour. Partiet vant parlamentsvalget for to år siden med rekordsifre – iallfall om man teller antall seter i Underhuset. Det britiske først-forbi-stolpen-valgsystemet gjorde seier nær sagt total. Men partiets frontfigur og statsminister Starmer ble raskt svært upopulær. Den stive og keitete juristen kom liksom aldri ut av startblokkene, og etter to år i Downing Street 10, sa partiet hans at nok er nok.