Demokratene leter etter sin egen Trump. Det kan bli en kostbar strategi.

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår. Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner. Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder. Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo og Washington DC. Det var noe forfriskende med en politisk outsider. Trump snakket rett fra levra, var underholdende og mer uredd enn den etablerte politikeren. Den største feilen var at jeg ikke så forskjell på å fremstå ekte og å snakke sant. Trump er verdensmester i å høres spontan ut. Han virker uforberedt, direkte og ufiltrert. Han høres ikke ut som en politiker som veier hvert ord på gullvekt, men som en mann som sier akkurat det han tenker. Det er lett å forstå hvorfor det virker. Mange er lei av politikere som snakker i innøvde fraser og høres ut som profesjonelle budskapsmaskiner. Trump fikk millioner av amerikanere til å føle at han snakket med dem, ikke til dem. Samtidig har podkaster og lange videointervjuer skapt en helt annen medieoffentlighet. Det er mye bra med det. Flere stemmer slipper til, og lange samtaler kan gi rom for refleksjon. Men formatet har åpenbare svakheter. Det skiller ikke mellom mennesker som vet hva de snakker om, og mennesker som bare høres ut som de gjør.