Behovet for sosial kontakt koster Marta (92) titusenvis av kroner i måneden i privat omsorgshjelp. Forsker advarer nå mot et voksende klasseskille, der kun de eldre med god råd får…

Behovet for sosial kontakt koster Marta (92) titusenvis av kroner i måneden i privat omsorgshjelp. Forsker advarer nå mot et voksende klasseskille, der kun de eldre med god råd får meningsfulle hverdager. – Tenk deg om jeg skulle vært alene hjemme hele tiden, nå som jeg ikke lenger kan gå. Det er utrolig fint å få besøk, forteller Marta Remme i Bodø. Sammen gjør de alt fra å rydde og tørke støv, til å spise lunsj i parken eller dra til legen. Mens kommunen tar seg av det medisinske og selve stellet, betaler hun for den sosiale og praktiske hjelpen. Sidorela Rrenga, som er helsefagarbeider, fikk ideen til bedriften da hun skrev masteroppgave om nettopp eldreomsorgen. Hun ville lage et supplement til de offentlige tjenestene. – De eldre fikk dekket de medisinske behovene sine, men det manglet tid til selve mennesket. Hverdagen manglet rett og slett innhold, forklarer hun. – Det viktigste vi gjør er egentlig ikke en tjeneste. Det er trygghet. Vi får komme inn i menneskers hjem i en veldig sårbar fase av livet. Det er et stort ansvar, men også et stort privilegium, sier hun. Tjenesten er i sin helhet privatfinansiert av de eldre selv eller deres pårørende, og Marta var en av de første som tok kontakt.