Norge gjør allerede mye riktig, men vi kan gjøre mer.

Etter to spontanaborter og et svangerskap preget av svangerskapsdiabetes gjorde jeg det jeg alltid gjør når jeg møter usikkerhet: Jeg leste. Fødsel ble mitt neste forskningsprosjekt. Jeg overbeviste meg selv om at kunnskap ville gjøre meg forberedt. Den første timen etter fødselen beskrives som «den gylne timen», når mor og barn ligger hud mot hud og begynner livet sammen. Min gylne time ble tilbrakt på et operasjonsbord etter en traumatisk fødsel. Da jeg våknet flere timer senere, fortsatt bedøvet, spurte en sykepleier om hun skulle hente mannen min og den nyfødte datteren vår. Jeg har ofte tenkt på det svaret. Ikke fordi jeg ikke ønsket å møte datteren min, men fordi kroppen min hadde nådd grensen. Som førstegangsmor trodde jeg fødselen ville bli det vanskeligste. Det var den ikke. Ukene som fulgte, var preget av sykehusinnleggelser, fysioterapi, psykoterapi, kroniske smerter og et desperat forsøk på å bli frisk samtidig som jeg lærte å ta vare på en nyfødt. Ironisk nok var det privat helseforsikring som ga meg rask tilgang til bekkenbunnsfysioterapi, gynekologisk oppfølging og psykolog. Slik behandling bør ikke avhenge av privat forsikring i et universelt helsevesen. Seniorforsker og politisk økolog ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen. Dutta kommer opprinnelig fra India og bor i Bergen sammen med ektemannen og datteren. Da jeg begynte å dele min egen historie, oppdaget jeg i stedet at mange bar på de samme erfaringene: fødselsskader, ammeproblemer, fødselsdepresjon og kroniske smerter. Kampen var ikke uvanlig. Den var blitt usynliggjort og normalisert. Norge er et av verdens beste land å få barn i. Foreldrepermisjonen er sjenerøs, og svangerskaps- og fødselsomsorgen er av høy kvalitet. Likevel blir måneder med tett oppfølging under svangerskapet etterfulgt av en forventning om at foreldre i stor grad skal klare seg selv.